Det sultne barn trenger, er flere kjendiser

Angelina Jolie's Charity Work3

Hva skulle de sultne barna i Afrika gjort uten alle kjendisene? Ville de overlevd en dag uten?

Blant dagens kjendiser, kryr det av humanitært opptatte celebriteter. Dagens stjerner, er ikke bare skuespillere, sangere og artister. De redder verden også. Madonna redder Malawi, Clooney stopper krig i Darfur, Tone Damli metter sultne, afrikanske barn, Bono kurerer AIDS. Det fremgår nesten utvilsomt at verden hadde vært et mye bedre sted hvis alle var like fantastiske som kjendisene.

Men hvor ekte og genuint er dette engasjementet egentlig? Er ikke kjendisene bare ute etter å polere sitt eget image? Hadde de gjort noe som helst hvis det ikke var et kamera i nærheten? Og forhindrer vi sultkatastrofer ved at afrikanske barn får et besøk av Angelina Jolie? Og vet de afrikanske barna egentlig hvem Angelina Jolie er?

Starten på artisters humanitære engasjement kan spores tilbake til George Harrison og Ravi Shankars «Concert for Bangladesh» i 1971 for å rette fokus på problemene i landet. Men da det virkelig tok av var med Bob Geldofs julesang «Do They Know It’s Christmas» i 1984, og den påfølgende veldedighetskonsert Live Aid i 1985. Man innså at det å bry seg om sultne barn, var noe som kunne gi positiv publisitet. Så kom Bono og U2, som ikke «bare» var et rockeband, de var så samfunnsengasjerte at man kunne nesten lure på hvordan de fikk tid til å lage musikk. Derfra går spiren fram til i dag, der det knapt finnes en kjendis som ikke har en sak eller konflikt de bryr seg om, eller et afrikansk land, som er «deres».

Man ser gjennom pressen at ingenting er umulig når man er kjendis og at kjendisene egenhendig redder verden. «Det er fantastisk å vite at man kan bidra». I hvert fall når det blir vist som reportasje under TV2s artisgalla, ledsaget av litt rørende musikk. Det som muligens kan framstå litt hyklersk, er når man tenker på hvilke luksus-liv de egentlig lever (i hvert fall om man drar inn kongefamilien). Kall meg kynisk, men tror nok ikke alle celebritetene har kommet dit de er i dag fordi de er så fantastisk snille med alle?

Til slutt kan man jo se litt på framstillingen av det hele. Er disse landene virkelig så jævlige som de framstilles? Man skulle jo tro at afrikanske land kun består av jordhytter og fluer. Men alt dette kan ses i sammenheng med den tradisjonelle vestlige oppfatningen om at «negrene trenger å reddes», der vi fremstilles som ridderne på den hvite hest som kommer og berger de.

Men selvfølgelig, neste gang det skjer en katastrofe et sted, kommer det nok enda en veldedighetskonsert. Ikke sant, Trine Rein? Her har du nok en sjanse! Får håpe for din skyld at ingen tar ideen fra deg, før du har fått stelt i stand noe.

Nelson Mandela – Sør-Afrikas sterke symbol

Bilde

Nelson Mandela ligger for døden, og Sør-Afrika og verden forbereder seg på å miste en av sine sterkeste personligheter og ikon.

Nelson Mandelas motstand mot Sør-Afrikas hvite mindretallsstyre apartheid-styre førte til at han satt fengslet i 27 år, mesteparten av  tiden på fengselsøya Robben Island. Han ble løslatt i 1990 og mottok i 1993 Nobels fredspris sammen med Frederik Willem de Klerk. Madiba, som han er kjent som i Sør-Afrika, ble senere landets første svarte president og satt i fem år fra 1994 til 1999, og har blitt verdens kanskje sterkeste symbol på frihet og likeverd. Mandela har oppnådd det nærmeste du kan komme en helgenstatus i levende live og hele verden kjenner helte-historien om mannen som dedikerte livet sitt til kampen mot apartheid.

Dessverre blir det tydeligere og tydeligere at Nelson Mandela i dag blir brukt som et symbol av regjeringspartiet for å legitimere sitt korrupte styre. Nelson Mandela var da han ble Sør-Afrikas president i 1994, 76 år gammel, og sterkt svekket etter årene i fengsel. Etter kort tid som president overlot han det meste styringen av landet til sin vise-president, Thabo Mbeki, som senere ble Nelson Mandelas etterfølger som Sør-Afrikas president. Mandela var med andre ord aldri den som styrte Sør-Afrika, men resten av ANC var smertelig klare av betydningen av Mandela som frontfigur.

Mandelas parti, African National Congress (ANC) har vært det største politiske partiet i Sør-Afrika og har vunnet valgene til nasjonalforsamlingen og i de aller fleste delstatsforsamlingene med absolutt flertall siden 1994, og har dermed vært den dominerende politiske kraften i landet.

Landets utvikling og kampen mot fattigdom har dessverre ikke vært hovedfokuset for Mandelas etterfølgere. Heller har vi fått et land der korrupsjonen blomstrer, der den regjerende ANC-eliten bruker sine posisjoner til å sikre seg mest mulig til seg og sine. Dagens sør-afrikanske president, Jacob Zuma, har blant annet vært under etterforskning for både korrupsjon og voldtekt. Til og med Nelson Mandelas eks-kone, Winne Mandela, har blitt dømt for medvirkning til kidnapping og mord (Hun slapp utrolig nok unna med en bot). Denne utviklingen har ført til at en annen av heltene fra kampen mot apartheid-regimet, nobelprisvinneren Desmond Tutu, som var den som ga verden betegnelsen «regnbuenasjonen» om Sør-Afrika, de siste årene har blitt en av ANCs største kritikere.

Utviklingen i Sør-Afrika etter apartheidregimets fall, ble aldri så positiv som verden trodde det skulle bli. Dagens Sør-Afrika har blitt et samfunn preget av kriminalitet, korrupsjon og vold. Sør-Afrika regnes i dag som et av verdens farligste land som ikke ligger i en krigssone, og 42 mennesker blir drept i landet hver eneste dag.

På toppen av det har landet opplevd en stor emgrasjon av hvite, en såkalt «brain-drain». 800 000 hvite sørafrikanere har forlatt landet siden 1994, med det kompetansetapet det innebærer for landet.

Det er med andre ord et splittet land og et land betydelige utfordringer, den gamle statsmannen nå er i ferd med å forlate.